Det meste som skrives om stress handler om frykt, høye skuldre og “fight or flight”. Bildet er ufullstendig, og det skaper unødvendig redsel for en prosess kroppen trenger for å fungere.

Hver gang du skal gjøre noe, som å løpe etter bussen, stå opp om morgenen, holde en presentasjon – setter du i gang den samme prosessen. Blodsirkulasjonen øker. Musklene får mer kapasitet. Forbrenningen skrur opp.

Stress er drivstoffet til alt du gjør.

Tre systemer styrer prosessen. 1) Det sympatiske nervesystemet starter aktiveringen automatisk ved hjelp av adrenalin og noradrenalin. 2) Skal aktiveringen vare lenger, kobler HPA-aksen seg på, og kortisol holder energiproduksjonen i gang. 3) Det parasympatiske nervesystemet regulerer stressprosessen ned igjen, med vagusnerven som en sentral aktør.

Kortisol gjør to ting samtidig: det driver responsen og avslutter den. Prosessen er i stor grad sirkulær. Det som slår stress på, er også med på nedreguleringen.

Kroppen skiller ikke mellom fysisk og psykisk stress. Prosessen er den samme enten du løper sprint eller gruer deg til et møte. Forskjellen ligger i hva energien brukes til.

Problemet oppstår når du bruker for mye energi over tid uten restitusjon. Forenklet forklart kan kroppen tilpasse seg, noe som kan gi en dysregulert stressrespons. Da kan du kjenne deg konstant sliten. Du kan ha vansker med å hente fram nok energi når du trenger det. Og du kan oppleve at det er vanskelig å slappe av.

På kort sikt er dette kroppens måte å beskytte seg på, fordi kroppen sparer energi til de mest vitale prosessene.

I terapi handler mye av jobben om å forstå kroppen i stedet for å frykte den. Jo bedre du leser signalene, jo bedre vet du hva du trenger.